http://radikalportal.no/2014/03/11/putins-maktgalskap-ukrainas-tragedie/
Putins maktgalskap, Ukrainas tragedie
Kateryna Mola
Kateryna Mola er politisk filosof, journalist og bor i Kiev, Ukraina. Hun skriver på www.kolonker.com.
Putins nye imperium består av pseudo-stater under russisk båndtvang.
Forestill dere et lite øyeblikk at Island ikke er en liten øy bebodd av et fredsommelig folk med tilbøyeligheter for litteratur og musikk, men et enormt område hvor penger nærmest strømmer opp av bakken og hvor en president med et maktsykt selvbilde får det for seg han er rene skjære Kongen.
Mens Kongen regjerer peker han mot Norge og sier, «Dette er mitt land». «Våre forfedre ble engang tvunget vekk derfra, men vi og nordmennene ere en nasjon. Vi har samme religion, samme ideologi og vi nedstammer fra de samme forfedrene. Riktignok har nordmennene radbrukket språket vårt, men det er ikke så farlig, for vi skal snart lære dem å snakke korrekt igjen siden skandinaviske venner burde hjelpe hverandre».
Etter at Kongen kom til makten, har meningene hans blitt nasjonal og offisiell doktrine på Island. Hver eneste TV-kanal kringkaster de schizofrene ideene hans, og de blir forsvart av hans svært så partiske historikere, lingvister og statsvitere. Siden 1999 har i tillegg alle kringkastingsmedier i Norge konstant messet følgende mantra: «En norsk nasjon eksisterer ikke. Det finnes bare en helhetlig skandinavisk nasjon med hjerte i Reykjavik og før eller siden skal vi alle stå sammen som én under autoriteten til vår kloke og uovervinnelige Konge.»
Russland slavebandt Ukraina
Det høres kanskje ut som meningsløst vrøvl, men vi har levd med dette siden Putin kom til makten.
Relasjonene mellom Ukraina og Russland har alltid vært problematiske. I århundrer har Ukraina vært slavebundet under det russiske imperiet, og mang en iakttaker i Russland ser stadig på et uavhengig Ukraina som en latterlig historisk episode. Vladimir Putin er intet unntak, og omtaler sovjetunionens kollaps som århundrets største geopolitiske katastrofe.
Dette fremstår som et ulogisk poeng for mange all den tid Russland er et gedigent og tynt befolket land. Hvorfor trenger de Ukraina også?
Som dere vet er logikk et dårlig verktøy til å forklare diktatorers atferd. Hva skulle Janukovitsj, Ukrainas tidligere president, med milliardene av dollar han stjal fra statsbudsjettet? Ikke engang om han bruker resten av livet sitt vil han være i stand til å bruke opp alle pengene, selv ikke om han hadde vært en ung mann. Han bare stjal og spurte aldri seg selv slike vanskelige spørsmål. På eiendommen hans (som man knapt rekker å gå gjennom i løpet av en dag) kostet gardinene alene omtrent så mye som det staten under hans ledelse bevilget til behandling av kreftsyke barn (og det er verken en spøk eller en overdrivelse). Han stjal så mye at da vi var i stand til å kontrollere de offentlige kontoene, kom det frem at det ikke var noe igjen. En statskasse i null er det diktator Janukovitsj etterlot seg. Null, og en ruinert økonomi med ødelagte små og mellomstore bedrifter, et ødelagt helsevesen, et demoralisert sikkerhetspoliti og en håndfull sultne soldater vi av gammel vane av og til fortsatt kaller en hær.
Så begynte protestene
Protesten vår begynte i november 2013. Det var ikke en radikal protest og det var heller ikke en høyreekstrem eller nasjonalistisk protest. Snarere begynte protesten som en bevegelse blant intellektuelle og studenter som var misfornøyd med den plutselige geopolitiske u-svingen til Janukovitsj – fra Vest til Øst.
Vi var fullstendig klar over det faktum at regimet var korrupt og at det ødela selve grunnlaget for staten. Vi visste forlengst dette, men den omfattende misnøyen med Janukovitsj ble holdt i tømme av håpet om at han ville undertegne samarbeidsavtalen med EU, og med denne gi landet vårt en historisk mulighet til å slippe fri fra den russiske geopolitiske sfære. I stedet gjorde Janukovitsj det motsatte, og signerte dermed sin egen dødsdom. For de fleste ukrainere betyr det faktum at Janukovitsj sa seg enig i å samarbeide med Putin og bli med i Tollunionen (et slags nytt Sovjetunionen, kokt i hop av Den russiske føderasjon), at vi ikke lenger er noe. Ukraina er ikke lenger et land som i århundrer har kjempet for sin uavhengighet. Det ukrainske språk blir overflødig. Ukrainsk kultur eksisterer ikke. Vi forsvinner simpelthen. Janukovitsj stjal ikke bare millardene fra oss, og ikke bare retten til å leve i et europeisk land. Han stjal selve vår subjektivitet fra oss i bytte mot retten til å få stjele enda mer.
Bøllegjenger
I mange uker ga ikke protestene våre noen resultater, men hele tiden mens folk sto ute i kulden (og våre vintre er ikke veldig forskjellige fra deres) var det ingen demonstranter som knuste vinduer eller kom i konflikt med ordensmyndighetene. I stedet viste folk en vidunderlig evne til selvorganisering og motstand. Selv gjengene med væpnede bøller, som ble kjørt med buss til hovedstaden av myndighetene for å terrorisere demonstranter og skape en atmosfære av anarki, ble tatt, avvæpnet og fraktet utenfor bygrensene av demonstrantene. Ingen av de såkalte ”titusjka” (som er det vi kaller disse bandittene, oppkalt etter den første skurken betalt av eliten for å banke opp journalister – Vadim Titusjko) ble skadet i hendene på demonstrantene.
Titusjka er forøvrig et interessant tema verdt en studie i seg selv. ”Tilhengere av presidenten” som de offisielt blir kalt, men som i realiteten er en marginal og betalt gruppe – ble rekruttert av politiet fra sosialt vanskeligstilte ukrainske områder. Det er snakk om fattige og uutdannede unge menn, mange med kriminelt rulleblad og av den grunn avhengige av politiets godvilje. De ble betalt svært lite for deltakelse i terroraksjonene – ofte ble de bare tilbudt kjøpt mat og øl og vodka, for deretter å bli gitt balltrær og sendt av gårde for å slå løs på biler og uskyldige tilskuere om natten.
Druknet i sitt eget blod
Ansvaret for eskaleringen av konflikten hviler i sin helhet på autoritetenes samvittighet. I tillegg til ovennevnte «itushkas, som flommet inn over hovedstaden, startet arrestasjoner av aktivister, basert på falske påstander, samt kidnapping av protestledere og uavhengige journalister som ble torturert og truet.
Flere enheter med sikkerhetsstyrkene ble sendt til hovedstaden mens regjeringen lovet å rense opp Maidan på fem minutter for å drukne demonstrantene i deres eget blod. Det var den offisielle uttalelsen fra innriksministeren. Og slik gikk det også til slutt. Men det var ikke demonstrantene som ble druknet i sitt eget blod, men regimet selv.
De Himmelske Hundre
Resultatet av den væpnede konflikten i Kiev fra 18. til 20. februar var at omtrent 100 mennesker ble drept. Ingen kan si et nøyaktig antall, siden mange fortsatt er savnet og fordi det fortsatt ligger mange uidentifiserte kropper i likhusene. Vi kaller våre falne helter for ”De Himmelske Hundre”. Ingen av dem var høyreradikale. Blant dem var journalister, programmerere, skuespillere, historikere og vanlige arbeidere. Listen over alle identifiserte er publisert, og de som ønsker kan se selv. Vanlige mennesker som levde i det 21. århundre døde mens de forsvarte sitt hjemland.
Det synes utrolig, ja patetisk, og alle i vårt land skulle gitt hva som helst for at dette aldri skulle ha hendt.
Da kom de russiske styrkene
Da det ble klart at protestene rakk utenfor Kievs grenser, at hæren ikke kom til å kjempe mot sine egne og at politi og spesialstyrker ikke var mange nok til å kjempe mot tusenvis av ukrainere, flyktet Janukovitsj og hans omgangskrets til Russland. I fem lange dager trodde vi at vi hadde vunnet og at en demokratisk regjering (den parlamentariske opposisjonen) endelig hadde kommet til makten og at vi nå endelig skulle få holde rettferdige valg og bygge en fredelig og demokratisk stat.
Men Putin hadde en annen plan, en plan som allerede har fungert i Georgia og som han nå iverksetter i Ukraina. Uidentifiserte militære styrker har invadert vårt territorium. Det skjer overalt – på Krim og i sørlige og østlige områder av landet. Russiske flagg blir heist på offentlige bygninger, og den nye regjeringen, bestående av ukjente representanter ingen har valgt, sier de kjemper mot fascisme og ber om hjelp fra Den russiske føderasjon. Det foreligger bevis for at disse menneskene kommer fra de russiske regionene som grenser til Ukraina, og de forsøker ikke å skjule det. I Kharkov ble folk tvunget til å vifte med det russiske flagg og de som nektet ble slått igjen og igjen.
Putins nye imperium
De legitime myndighetene i disse regionene blir sparket ut av administrasjonsbygninger, og demonstranter blir slått. Væpnede militærstyrker sprader gjennom gatene, og vi har ingenting vi kan gjøre motstand med, siden vår egen hær mest minner om unger med vannpistoler sammenliknet med den russiske hær.
Putin’s plan er å etablere en kvasiregjering i de østlige og sørlige regionene av Ukraina, styrt av den selvsamme Janukovitsj, eller egentlig av Putin selv. Det finnes allerede tre slike pseudo-stater under russisk båndtvang – Dnestr, Abkhasia og Sør-Ossetia. Disse områdene eksisterer på grunn av russlands subsidier til de korrupte regimene og terrorveldet som er etablert der.
Dette er slik Vladimir Putin skaper sitt nye imperium, hans eget Sovjet.
Oversatt av Erling Westenvik
Читать другие статьи Катерины Молы (русский язык) http://www.kolonker.com/articles/?id=105