Interessen for russisk politisk samtidskunst — Pussy Riots musikk eller Pavlenskijs performanceuttrykk — har økt i Norge siden de omfattende gateprotestene i Russland og utlandet, etter jukset ved valget til det russiske parlamentet for tre år siden. Bergen og Oslo var blant byene hvor russiske innvandrere protesterte. Disse protestene ble styrt fra byen mellom de syv fjell, og i ettertid bearbeidet på en kunstnerisk måte.

For to år siden ble fotoalbumet «The city talks. Activism in Bergen» utgitt av hovedarrangørene av markeringene på Vågsallmenningen og Torgallmenningen. I år ble enda et album om protester i Bergen utgitt. Det retter blant annet oppmerksomheten mot den russiske, radikale kunstneren Petr Pavlenskijs besøk i Bergen.

Han er kjent for en rekke oppsiktsvekkende performanceuttrykk. I solidaritet med Pussy Riot har han sydd igjen munnen og stilt seg opp i sentrum av St. Petersburg. I fjor spikret en naken Pavlenskij pungen sin fast til brosteinen på Den røde plass i Moskva i forkant av markeringen av «Politiets dag» i Russland. Samme år holdt Pavlenskij et foredrag i Bergen Internasjonale Kultursenter (BIKS) om politisk samtidskunst.

Kjente omgivelser

Nåtidens protesterende russiske kunstnere og intelligentsia har en følelse av kulturell nærhet og globalt fellesskap i kunstverden, i kampen for valgfrihet og søken etter nye uttrykksformer i kunsten. Et nytt uttrykk er smerte. Dagens protestkunst velger ofte mangel på frihet som tema. I Tarkovskijs sovjetiske filmklassiker «Andrej Rubljov» finnes det en rollefigur — en middelaldersk omreisende artist (skoromokh), som blir anmeldt av en munk og kastet i fengsel for å ha å ha kritisert makthaverne. De som har sett filmen, vil sannsynligvis være enige i at Pavlenskij og Pussy Riot er verdige etterfølgere etter folketeatertradisjonens skarpe politisk satire.

Dagens protestkunst velger ofte mangel på frihet som tema

Første steg i den kunstneriske prosessen er valg av kulisser. Dagens russiske protestgateteater spiller sine forestillinger i kjente omgivelser, enten det er på Den røde plass, i en hovedstadskirke eller i sentrum av St. Petersburg. Artistene har bare noen få minutter på å gjennomføre forestillingen. Etterpå følger arresten. I Russland står kulturen og smerten ofte nært.

De moderne russiske protestkunstnerne velger å formidle sin kunst via sosiale media og internett. Mer tradisjonelle formidlingskanaler, album, bøker, tidsskrifter, aviser, foredrag og filmer, spiller en mindre viktig rolle.

Russisk protestkunst

Pavlenskijs og Pussy Riots kunst synes å være typiske russiske symboler på splittelsen mellom veksten i den russiske velstanden på den ene siden og den offisielle kulturens stillstand og degradering på den andre siden. De er også uttrykk for en ny «BRICS-kultur», slik jeg ser det. BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) synes å ha en rekke felles politiske og kulturelle tema, som for eksempel borgerrettigheter. Det er et logisk sammenfall mellom Russland som BRICS-land og den nye perioden i landets kulturelle utvikling.

Pavlenskij og hans likesinnede avviser den nye offisielle kulturpolitikken, etikken og estetikken. Bruddet med det offisielle har fått en radikal form på grunn av den tydelige statlige radikalismen i Russland. Den russiske protestkunsten er rystet over den statlige eliten som har gått bort fra de demokratiske verdiene, bort fra Europa og USA. Pavlenskij, som er utdannet kunstmaler, har funnet et nytt språk i et land som er delt mellom rike og fattige, men der alle likevel mangler frihet.

Bruddet med det offisielle har fått en radikal form på grunn av den tydelige statlige radikalismen i Russland

I endring

Etter min mening skjer radikaliseringen av kulturen samtidig som gamle sovjetiske former forfaller i dagens russiske kunst. Som et resultat har en del av det som engang var kunst på høyt profesjonelt nivå blitt til rent håndverk. Dette gjelder først og fremst den delen av kunstlivet som har fått en offisiell funksjon, som har påtatt seg en propagandarolle. Som en følge av dette har kunstnerlig protest forlatt den offisielle kunsten til fordel for arenaer der det har et publikum — russiske gater og norske BIKS.

Når vi ser tilbake på 2011-aksjonene i Bergen og de to fotoalbumene om folkelig aktivisme i byen, viser det seg at samarbeidet mellom østeuropeere og nordmenn i hovedsak kan krediteres Lubava Malysjeva, en russisktalende forfatter bosatt i Bergen, som også kan knyttes til den russiske protestkunsten. Hun er lidenskapelig opptatt av radikal kulturpolitikk og henter inspirasjon fra poeter født i Sovjetunionen.

En overgangsperiode

Jeg ser Malysheva i Bergen og Pavlenskij i St. Petersburg som representanter for en overgangsperiode. De demokratiske reformene til Gorbatsjov og Jeltsin er blitt avsluttet foran øynene deres. En del av den russiske middelklassen og eliten har omfavnet verdiene som den moderne velferdsstaten, den amerikanske og europeiske kulturen representerer. Så gikk landet inn i en periode preget av kulturell motreaksjon, som fremdeles pågår i dag.

Kunstnerne som kjemper for sivile rettigheter i Russland og i utlandet ser ut til å ha til felles at de har valgt seg en positiv helt; friheten, som har steget ned fra maleriet til Eugène Delacroix, «Friheten leder folket» («Friheten på barrikadene«).

Som forkjemper for friheten, synes Pavlenskij å være særlig representativ for den pågående kulturkampen for å forandre dagens Russland, som er preget av statsstøttet dekadens, klerikalisme og nasjonalisme.